Sjøørreten i Trondheimsfjorden

«Vær så snill og slipp meg ut igjen»

-Hvis sjøørreten i Nidelva og Trondheimsfjorden kunne snakke

Morten André Bergan, Sportsfisker og forsker ved NINA (Norsk institutt for naturforskning)

Den fjord- og havgående ørreten, eller sjøørreten om du vil, har de siste tiårene vært nesten borte fra både de indre og ytre delene av Trondheimsfjorden skal man tro fangstrapporter fra elvene i regionen. Dette støttes også gjennom lite observasjoner av fisk i fjorden, og nedgang i fangster for sportsfiskere der. Som regel pekes det på faktorer i sjøvannsfasen, spesielt lakselus og/eller klimaendringer, som eneste årsaker. Dette er nok en viktig del av det store bildet, men like mye oppmerksomhet bør vies til helsetilstanden hos de mange gyte- og oppvekstområdene i bekker og små elver langs Trondheimskysten, både de vassdragene som munner ut i sjøen og de som har tilløp til de store elvene. Her har sjøørreten historisk hatt sine nøkkelområder. Før la summen av alle disse bekkene og små elvene grunnlaget for meget tallrike og livskraftige bestander av sjøørret. I dag er situasjonen bekymringsverdig dårlig i disse småvassdragene.

Skrur man tiden 50-100 år tilbake, ser vi at Trondheim kommune opprinnelig har hatt en rekke små og mellomstore svært produktive sjøørretvassdrag, med Nidelva og tilsigselva Leirelva som selve perlene. På strekningen fra Ranheim via Nidelva, utover mot Flakk, langs Byneslandet og innover mot Gaulosen har det slynget seg en rekke små vassdragsperler med sjøørret. Milevis med stein- og grusdominerte bekker og små elver, med spredte kulper, strykstrekninger og tett kantvegetasjon, har en gang gitt optimale leveområder for sjøørret. Her har det historisk blitt produsert svært mye fisk. Dette overskuddet av fisk har Trondheims befolkning alltid høstet av, enten ved garnfiske eller sportsfiske med stang fra land eller båt. Sjøørret var derfor en verdsatt vare for kjøp og salg i Trondheim, og ble solgt rundt omkring i byens fiskehandlere i perioder hvor den tallrike sjøørreten var lett å fange (figur 1).

Figur 1. Bilder fra Ravnkloa, Trondheim. April/mai 1963, publisert i Adresseavisen samme år, med følgende tekst: «Et sikkert vårtegn er at årets ferske sjø-ørret igjen bugner i fiskedisken i Ravnkloa. For 13 kroner kiloen kan Trondhjems befolkning spise fersk sjøørret til middag». Beløpet tilsvarer rundt 170 kroner kiloen i dag.

Fra Malvik og Ranheim til Lade

Det kan være vanskelig å tro det i dag, ikke minst å oppdage det, men denne strekningen like øst for Trondheim har opprinnelig hatt en rekke små og store sjøørretvassdrag. Her kunne sjøørreten svømme ett godt stykke innover Ranheim og Ladeområdet for å gyte. På rekke og rad ligger Værebekken, Reppebekken, Vikelva, Sjøskogbekken, Grilstadbekken, Leangenbekken og Ladebekken; til sammen ett tosifret antall kilometer med høyproduktive sjøørretbekker historisk, nede for telling. En rekke inngrep, vandringsbarrierer, bekkelukkinger og helsefarlig vannkvalitet preger i dag disse vassdragene. Et positivt unntak i dette området i dag er Vikelva på Ranheim. Som følge av stort fokus på å bedre denne elvas vannkvalitet, og tiltak for å restaurere tilbake viktige vassdragselementer de siste ti årene, har man mot alle odds lyktes å reetablere både laks og sjøørret i denne elva. Sjøørret og laks gyter årlig i vassdraget i skrivende stund.

Rett utenfor kommunegrensa til Trondheim ligger den en gang så fantastiske sjøørretelva Vikhammerelva. Tidligere kunne sjøørreten svømme mange kilometer opp i denne flotte elva, opp til flotte gyteområder ovenfor dagens E6. Her var det også flere sidebekker med gode gyte -og oppvekstmuligheter. Trolig foregikk det meste av gyting og rekruttering av fisk langt oppe i vassdraget og langet innover i marka. Store mengder vandrende gytefisk av sjøørret ble derfor tidligere observert på sine vandringer i Vikhammerelva om høsten. I dag har elva ingen livskraftig bestand av sjøørret. Sjøørreten kommer ikke forbi kulverten under veien før munning til sjø, et inngrep som ble ulovlig gjennomført i 70-80 årene. Kanskje så mye som ei mil med fantastisk sjøørrethabitat er i dag tapt på grunn av stengte vandringsveier for elvas sjøørret i Vikhammerelva.

Nidelva

 Nidelva har opprinnelig en historisk sterk sjøørretstamme, som i likhet med elvas laksestamme, var svært storvokst. Det siste tiåret har sjøørretbestanden vært på et historisk lavmål, og er fredet for fiske og fangst i elva. Et høstbart overskudd fins ikke lenger. Kraftutbyggingen og de hurtige vannstandsendringene i Nidelva de siste tiårene har trolig gått ekstra hardt utover elvas sjøørretbestand. Flere mindre sjøørretbekker og sideløp til Nidelva fantes også opprinnelig på strekningen Nedre Leirfoss og ned mot fjorden, men mange er borte i dag, og en kjenner ikke til den historiske betydningen av disse småbekkene.

I dag står Leirelva igjen som en av svært få sjøørretvassdrag i Trondheim som er i nærheten av å produsere det den en gang gjorde av sjøørret. Elva er i dag en svært viktig sideelv til Nidelva for sjøørret. Leirelva har de siste årene produsert godt med fisk, både laks og sjøørret, på sine snaue to kilometer med anadrome strekning. Selv om effektkjøringen av Nidelva ikke påvirker denne elva, er vassdraget likevel betydelig endret hydromorfologisk sammenlignet med naturtilstand; vannføringen er endret gjennom demning ved utløpet fra Leirsjøen, utstrakt steinsetting og urbanisering har endret elvebredden, og flere små vandringshindre under vei og infrastruktur har påvirket oppgangsmulighetene for fisken. Sidebekken Heimdalsbekken til Leirelva var også svært viktig en gang i tiden.  Opprinnelig gikk det også sjøørret helt opp til Heimdal sentrum og lengre; en strekning på mer enn tre kilometer. En rekke vandringsbarrierer og lukkinger setter stopper for fiskevandringene. Dårlig vannkvalitet og kraftig nedslamming har ødelagt alle gyteområder i denne bekken. Lignende status gjelder også for Myrabekken fra Romolslia og Flatåsområdet, i tillegg til Uglabekken fra Kyvatnet. Sistnevnte bekk har likevel hatt en bedring i vannhelsetilstanden de siste årene, slik at ørretungene har kommet tilbake her. Men, en naturlig kort anadrom strekning gjør at bidraget til sjøørretbestanden i Leirelva er lite.

Fra Nidelva og ut mot Byneset

Ilabekken like vest for utløpet til Nidelva er i ferd med å hente seg tilbake igjen, nå som den er åpnet og restaurert, etter mange år som fisketom i mørket under bakken, som en del av kloakksystemet for boligbebyggelsen i nedbørfeltet. Fortsatt gjenstår det noe før en med sikkerhet kan si at Ilabekken igjen har fått en sterk sjøørretstamme. Det er bestemt at bekken skal ha et «park-aktig» bekkeløp, noe som ikke er i favør sjøørreten og muligheter for å danne livskraftige bestander.

På Byneshalvøya og innover mot Gaulosen har det vært flere fantastiske sjøørretbekker. Flakkbekken, Elsetbekken, Ørjanbekken, Bjøra, Bråbekken, Storbekken, Gravbekken, Lauglobekken, Buskleinbekken, Eggbekken og den engang så viktige Søra. I dag er ingen av disse i nærheten av å produsere sjøørret som tidligere, og bestandene må regnes som utdødd i flere av dem

Et lite lyspunkt blant tapte og ødelagte sjøørretbekker i Trondheim i dag er Klefstadbekken på Byneset. Klefstadbekken har unngått å bli ødelagt av landbruk og boliger, og etter at det ble laget fungerende terskler under Bynesveien (Fv 707), har sjøørreten muligheter til å utnytte svært gode gyte- og oppvekstområder på nærmere en kilometer ovenfor veien. Også Eggbekken har lyspunkter i sjøørretbestanden enkelte år, men vanskelige oppgangsforhold under en traktorvei, og stadig økende nedslamming fra landbruk og deponi, gjør sitt til at sjøørreten sliter også her.

Søra fra Nordmyra og Søbstadmyra i bymarka

 Søra har egentlig vært Trondheim kommunes lengste sjøørretvassdrag. Sjøørreten kunne her vandre helt opp til bekkens spede begynnelse, ved den en gang så vannrike Nordmyra og Søbstadmyra oppe ved Huseby i bymarka, en strekning på over en kilometer. I dag produserer Søra nesten ikke sjøørret selv, men har sporadiske forekomster av både laks- og ørretunger i nedre deler nedstrøms E39. Dette er fisk som har svømt opp fra Gaula. Tross bedring i vannkvalitet, og flere restaureringsgrep i bekken, så synes de omfattende inngrepene og endringene i nedbørfeltet å gjøre det vanskelig å noen gang ha muligheten til å få tilbake en livskraftig bestand av sjøørret i bekken. Helt fram til midten av 80-årene sto det fortsatt igjen en liten bekkørret-bestand i Søra der det nå er anlagt skistadion. Dette var siste rest av den tidligere sjøørretbestanden. Når skistadion ble bygd, ble også Nordmyra og Søbstadmyra drenert og tørrlagt. Fra å vasse i vann til knærne i myra, kan man nå gå med sandaler over tørt land i området. Bekken mistet med dette det viktigste livsgrunnlaget for fisk, nemlig vann. I dag lever det ikke ørret i Søra oppe ved Søbstadmyra og Nordmyra. Målrettet naturlik bekkerestaurering på en liten strekning nedenfor Heimdal sentrum har likevel fått tilbake en liten, levedyktig bekkørretbestand i vassdraget. Dessverre når ikke sjøørreten disse områdene lenger.

Er tapet av sjøørretbekker i Trondheim årsak til nedgangen i sjøørretbestanden i regionen?

 Svaret på dette spørsmålet er sammensatt, og kan nok ikke besvares fullt ut enda. Av 20-30 talls sjøørretbekker i Trondheim, er det kun ett, kanskje to, vassdrag som i dag produserer noe i nærheten av det det som er naturlig for lite påvirkede kystnære sjøørretbekker i regionen. Flere mil med sjøørretbekker er dermed nede for telling som følge av inngrep og dårlig vannkvalitet. En må derfor være klar over at tusenvis av stor sjøørret skulle svømt omkring langs strender og bukter på Byneset, Trolla, Lade og Ranheim i Trondheim, med direkte opphav kun fra de omtalte bekkene og småelvene som er nevnt lenger oppe i denne teksten. Det skjer ikke lenger. En del av dette «lokale» bortfallet av sjøørret kan derfor knyttes direkte til reduksjonen i areal, arealkvalitet og dårlig vannkvalitet i Trondheims sjøørretbekker. Den statusen er ikke enestående for Trondheim. NINAs forskning og overvåking av denne problematikken i Gaula, Orkla og mange andre steder i Trøndelag viser akkurat samme bilde og tilstand.

Men, dette er nok bare en del av forklaringen og det store bildet. Sjøørreten lider av summen av alle belastningene vi har påført bestandene. For å forklare nedgangen i sjøørretbestanden for flere av de store elvene og regionen som en helhet, så har derfor svaret mange flere årsaker, der det som foregår i sjøfasen for sjøørreten, også er viktig. Her spiller både klima, næringstilgang, overfiske/fangst og andre faktorer inn. En viktig faktor i belastningsbildet er lus. Det er dokumentert år med kraftig oppblomstring av lus i ytre Trondheimsfjorden de siste tiårene, men evnen til å gjøre noe med dette problemet synes fraværende. Innføringen av et såkalt «trafikklys-system» som tillater vekst i oppdrettsnæringen selv om dette vil gi så mye som 30 % dødelighet av villaks på grunn av lus, viser tydelig at tiltakene er alt for svake. For sjøørreten tilsier også all kunnskap at dødeligheten på grunn av lus vil være vesentlig høyere enn for laks. Merkeforsøk viser videre at storvokst sjøørret fra Nidelva benytter områder så langt ute som Agdenes til beiting og oppvekst i deler av året. Dette er områder som vi vet har et høyt lusetrykk i perioder hvert eneste år på grunn av lakseoppdrett, og det naturlig å anta at sjøørret fra Nidelva vil få livstruende luseinfeksjoner der ute. I år med ugunstig klima og høyt lusetrykk, står derfor sjøørret fra Nidelva i fare for å dø der ute, men ingen ser det. Død sjøørret kommer ikke tilbake til elva. Alternativt kommer mye av fisken som ikke dør tilbake til ferskvann for å avluse seg, gjerne kort tid etter at den forlot elva, og veksten stagnerer. Dette er observert mange ganger de siste 5-10 årene. Fiskere i Gaula og Nidelva fikk oppleve dette bl.a. i 2014 og 2020, da store mengder små sjøørret med mye lus returnerte til de store elvene Gaula og Nidelva tidlig i juli (figur 2).

Figur 2. Prematur tilbakevandring av luseinfisert postsmolt (fiskelengder på 18-25 cm) av sjøørret fra Nidelva i Trondheim sommeren 2020 (t.v.) og i 2014 (t.h.). Fiskere forteller om stimer med «blank sjøørret i sildestørrelser» i nedre del av Nidelva disse årene. Lignende observasjoner ble gjort i Gaula i samme tidsperiode.  Foto: Morten Andre Bergan, NINA.

En har fortsatt til gode å få på plass god nok kunnskap om sjøørreten, dens økologi og ikke minst vandringer i fjordsystemene i Trondheimsfjorden, slik at nye biter kan falle på plass i puslespillet om sjøørretens liv og økologi. Først da får vi det endelige svaret på hvordan vi har greid å desimere bestanden i fjorden til så lave nivåer som i dag.

«Hvis sjøørreten kunne snakke»

Konsekvensen av den historisk lave sjøørretbestanden i regionen er at myndighetene har innført forbud for fiske etter sjøørret i elva under fiskesesongen. Fisket i sjøen etter sjøørret er nå også forbudt store deler av året. Som høstbar ressurs for allmennheten i regionen må vi dessverre betrakte sjøørreten som utdødd. Sjøørreten kan dessverre ikke snakke. Derfor må noen ta til ordet for den.

«Vær så snill… slipp meg ut igjen» syne jeg bør bli sjøørretens bønnfallende ord akkurat nå.

Flere og flere av oss, selv de mest hardbarkede «mat-aukfiskerne», har nå kommet til erkjennelsen av at hver eneste store eller lille sjøørret i live teller for de lokale bestandene våre her i Trondheimsregionen. Ørret og sjøørret er samme art, og som art er ørreten ikke truet. Den er fortsatt vår vanligste fiskeart, i ferskvann vel og merke. Men, det brenner et blått lys for ørretens flere tusen år gamle tilpassede livsstrategi, nemlig å svømme fra ferskvann til havet for å spise seg stor, for så å returnere til ferskvann igjen for å gyte.