Archives Laksefiske

Sesongkortfiskere starter fiske uke 22. Deretter fisker de uke 24, 26, 28, 30, 32 og 34. Siste fiskedag for sesongkort fiskerne blir søndag 25. august.

Det vil bli solgt døgnkort i uke 23, 25, 27, 29, 31, 33 og 35. Totalt 48 fiskedager.

Alle fiskedøgn i Nidelva starter 12.00 på formiddagen. Det vil si at man kun har en kvote på 01.juni selv om det er 1,5 døgn man fisker på før «døgnrytmen» setter seg!

Elvemusling (Margaritifera margaritifera)

Elvemusling, også kalt elveperlemusling, er en ferskvannsmusling som finnes i næringsfattig og rennende vann med grus- og sandbunn. Elvemuslingen er en norsk ansvarsart, da mer enn en fjerdedel av elvemuslingene i Europa lever her. En voksen elvemusling kan filtrere opp mot 50 liter vann i døgnet. På den måten er elvemuslingen med på å rense og klarne vannet. Dette har stor betydning for økosystemet som helhet, og kan bidra til å opprettholde store fiskebestander i vassdraget.

Elvemuslingen lever i en tidlig periode av livet som larve på gjellene av laks eller ørret.
Etter en periode på (10-11 måneder) vil den vesle muslingen slippe seg ned på bunnen av elva eller bekken, der den graver seg ned.
I 5-8 år ligger muslingen nedgravd, før den begynner å komme til syne i grusen. Muslingen vil deretter leve resten av livet delvis nedgravd i bunnen.

Elvemuslingene blir kjønnsmodne når de er mellom 12 og 15 år gamle. De formerer seg ved at hannene sprøyter spermier ut i vannet. Spermiene følger vannstrømmen og når etter hvert fram til hunnenes gjeller hvor eggene blir befruktet.
Larvene, kalt glochidielarver, klekkes etter fem til sju uker, og det er ikke få larver som nå skal ut på vandring. Hele tre til fire millioner slippes fri fra hunnmuslingene. Larvene må i løpet av et par dager finne seg en vertsfisk, ellers vil de ikke overleve.
En elvemuslinghunn kan i løpet av livet bli 150 år gammel og produsere opptil 200 millioner muslinglarver.

Siden elvemuslingen er avhengig av ørret eller laks for å utvikle seg, vil faktorer som fører til at disse fiskene forsvinner fra et vassdrag også føre til at elvemuslingen forsvinner. Forsuring av vassdrag, forurensning (inkludert overgjødsling fra landbruk og avrenning fra hogstflater), vassdragsregulering, kanalisering av vassdrag, og fjerning av vegetasjon fra vassdragene, påvirker elvemuslingen negativt.

Elvemusling i Nidelva

Nidelva i Trondheim har tidligere ikke hatt bekreftet bestand av elvemusling. Det har opp gjennom tidene vært antatt at det kan være en bestand av elvemusling i Nidelva, men uvisst hvor, og opplysningene er ikke verifisert ved konkrete funn utover følgende: Ved gytefisktelling høsten 2012 ble det observert en antatt elvemusling i Leirfosshølen. Denne ble ikke gjenfunnet (TOFA). Et muslingskall ble funnet ovenfor Kroppan bro i 1998 og innlevert NTNU-Vitenskapsmuseet (Jarl Koksvik pers. medd. i Larsen, B.M., 2007). I «Elvemusling i Trondheim Kommune. Statusrapport 2005-2007», skriver Bjørn Mejdell Larsen (2007) om sannsynligheten for funn av elvemusling i Nidelva. Der vektlegges kraftverkenes hyppige og raske variasjoner i vannføring som en årsak til at en eventuell bestand av elvemusling vil ligge i de dypere delene av vassdraget. Forekomsten av elvemusling i Nidelva ble ansett som usikker (Larsen, 2007, s.21). Ifølge Larsen (2007 s.35) var det kun Hammerbekken ved Jonsvatnet som med sikkerhet hadde en elvemuslingbestand i Trondheim Kommune. Det ble kun funnet noen få, eldre individer, og elvemusling ble ansett som en art som kunne forsvinne helt fra Trondheim kommune. Larsen avslutter sin rapport med å si at man ikke må gi slipp på muligheten for å finne elvemusling i Nidelva og Leirelva.

Etter at levende musling tilfeldig ble påvist av Kay Arne Olsen (TOFA) den 25.07.2019 ved fridykking i forbindelse med opprensking av gammelt fiskeutstyr på elvebunnen, ble dette umiddelbart meddelt Fylkesmannen i Trøndelag og NINA, samt Miljødirektoratet per tel/epost. Det ble samtidig utarbeidet en søknad (av TOFA) om tilskuddsmidler fra miljømyndighetene til å gjennomføre en grovkartlegging på strekningen Nedre Leirfoss til Nydalsdammen.

Nye funn i Nidelva

Etter at den første muslingen ble funnet på Kroppan (2019) ble det gjort søk med fridykker både på Kroppan og på Leirfossen. På utløp Leirfosshølen ble det funnet 1 musling og på Kroppan (mellombrekket) ble det funnet 7. Det neste området som ble undersøkt var Svea/Renna. Her ble det søkt med fridykker og landmann. Det ble funnet 11 muslinger på Svea/Renna, fordelt på begge sider av elva. Det ble også funnet én musling på valdet Tilset. I 2020 hadde det blitt observert flere muslinger ved fridykking, disse områdene ble oppsøkt på nytt for å gjøre lengdemålinger av muslingene. Det ble begynt på Leirfossen ved Okstad. Her ble det funnet 18 muslinger. Neste område som det ble gjort målinger på, var ved Trekanten/Berghølen, her ble det funnet og målt 8 muslinger. Det siste område hvor det ble gjort målinger var ved Nydalen, her ble det funnet og målt 12 muslinger.

Totaloversikt

Det ble totalt funnet 24 muslinger, hvorav 21 ble lengdemålt i 2019. – I 2020 ble det totalt funnet 38 muslinger, hvorav alle ble målt – Gjennomsnittslengden var 54,55mm med et standardavvik på 8,42mm i 2019. – I 2020 var gjennomsnittslengden 51,93 med et standardavvik på 10,29 – Største muslingen som ble funnet var 73,2 (2019) – Minste muslingen som ble målt var 29,4 (2020). Alle muslingene som er funnet i Nidelva til nå er «unge» muslinger, med en antatt alder på mellom 20 og 40 år.

Figur 1. Bilder fra Ravnkloa, Trondheim. April/mai 1963, publisert i Adresseavisen samme år, med følgende tekst: «Et sikkert vårtegn er at årets ferske sjø-ørret igjen bugner i fiskedisken i Ravnkloa. For 13 kroner kiloen kan Trondhjems befolkning spise fersk sjøørret til middag». Beløpet tilsvarer rundt 170 kroner kiloen i dag.

Fra Malvik og Ranheim til Lade

Det kan være vanskelig å tro det i dag, ikke minst å oppdage det, men denne strekningen like øst for Trondheim har opprinnelig hatt en rekke små og store sjøørretvassdrag. Her kunne sjøørreten svømme ett godt stykke innover Ranheim og Ladeområdet for å gyte. På rekke og rad ligger Værebekken, Reppebekken, Vikelva, Sjøskogbekken, Grilstadbekken, Leangenbekken og Ladebekken; til sammen ett tosifret antall kilometer med høyproduktive sjøørretbekker historisk, nede for telling. En rekke inngrep, vandringsbarrierer, bekkelukkinger og helsefarlig vannkvalitet preger i dag disse vassdragene. Et positivt unntak i dette området i dag er Vikelva på Ranheim. Som følge av stort fokus på å bedre denne elvas vannkvalitet, og tiltak for å restaurere tilbake viktige vassdragselementer de siste ti årene, har man mot alle odds lyktes å reetablere både laks og sjøørret i denne elva. Sjøørret og laks gyter årlig i vassdraget i skrivende stund.

Rett utenfor kommunegrensa til Trondheim ligger den en gang så fantastiske sjøørretelva Vikhammerelva. Tidligere kunne sjøørreten svømme mange kilometer opp i denne flotte elva, opp til flotte gyteområder ovenfor dagens E6. Her var det også flere sidebekker med gode gyte -og oppvekstmuligheter. Trolig foregikk det meste av gyting og rekruttering av fisk langt oppe i vassdraget og langet innover i marka. Store mengder vandrende gytefisk av sjøørret ble derfor tidligere observert på sine vandringer i Vikhammerelva om høsten. I dag har elva ingen livskraftig bestand av sjøørret. Sjøørreten kommer ikke forbi kulverten under veien før munning til sjø, et inngrep som ble ulovlig gjennomført i 70-80 årene. Kanskje så mye som ei mil med fantastisk sjøørrethabitat er i dag tapt på grunn av stengte vandringsveier for elvas sjøørret i Vikhammerelva.

Nidelva

 Nidelva har opprinnelig en historisk sterk sjøørretstamme, som i likhet med elvas laksestamme, var svært storvokst. Det siste tiåret har sjøørretbestanden vært på et historisk lavmål, og er fredet for fiske og fangst i elva. Et høstbart overskudd fins ikke lenger. Kraftutbyggingen og de hurtige vannstandsendringene i Nidelva de siste tiårene har trolig gått ekstra hardt utover elvas sjøørretbestand. Flere mindre sjøørretbekker og sideløp til Nidelva fantes også opprinnelig på strekningen Nedre Leirfoss og ned mot fjorden, men mange er borte i dag, og en kjenner ikke til den historiske betydningen av disse småbekkene.

I dag står Leirelva igjen som en av svært få sjøørretvassdrag i Trondheim som er i nærheten av å produsere det den en gang gjorde av sjøørret. Elva er i dag en svært viktig sideelv til Nidelva for sjøørret. Leirelva har de siste årene produsert godt med fisk, både laks og sjøørret, på sine snaue to kilometer med anadrome strekning. Selv om effektkjøringen av Nidelva ikke påvirker denne elva, er vassdraget likevel betydelig endret hydromorfologisk sammenlignet med naturtilstand; vannføringen er endret gjennom demning ved utløpet fra Leirsjøen, utstrakt steinsetting og urbanisering har endret elvebredden, og flere små vandringshindre under vei og infrastruktur har påvirket oppgangsmulighetene for fisken. Sidebekken Heimdalsbekken til Leirelva var også svært viktig en gang i tiden.  Opprinnelig gikk det også sjøørret helt opp til Heimdal sentrum og lengre; en strekning på mer enn tre kilometer. En rekke vandringsbarrierer og lukkinger setter stopper for fiskevandringene. Dårlig vannkvalitet og kraftig nedslamming har ødelagt alle gyteområder i denne bekken. Lignende status gjelder også for Myrabekken fra Romolslia og Flatåsområdet, i tillegg til Uglabekken fra Kyvatnet. Sistnevnte bekk har likevel hatt en bedring i vannhelsetilstanden de siste årene, slik at ørretungene har kommet tilbake her. Men, en naturlig kort anadrom strekning gjør at bidraget til sjøørretbestanden i Leirelva er lite.

Fra Nidelva og ut mot Byneset

Ilabekken like vest for utløpet til Nidelva er i ferd med å hente seg tilbake igjen, nå som den er åpnet og restaurert, etter mange år som fisketom i mørket under bakken, som en del av kloakksystemet for boligbebyggelsen i nedbørfeltet. Fortsatt gjenstår det noe før en med sikkerhet kan si at Ilabekken igjen har fått en sterk sjøørretstamme. Det er bestemt at bekken skal ha et «park-aktig» bekkeløp, noe som ikke er i favør sjøørreten og muligheter for å danne livskraftige bestander.

På Byneshalvøya og innover mot Gaulosen har det vært flere fantastiske sjøørretbekker. Flakkbekken, Elsetbekken, Ørjanbekken, Bjøra, Bråbekken, Storbekken, Gravbekken, Lauglobekken, Buskleinbekken, Eggbekken og den engang så viktige Søra. I dag er ingen av disse i nærheten av å produsere sjøørret som tidligere, og bestandene må regnes som utdødd i flere av dem

Et lite lyspunkt blant tapte og ødelagte sjøørretbekker i Trondheim i dag er Klefstadbekken på Byneset. Klefstadbekken har unngått å bli ødelagt av landbruk og boliger, og etter at det ble laget fungerende terskler under Bynesveien (Fv 707), har sjøørreten muligheter til å utnytte svært gode gyte- og oppvekstområder på nærmere en kilometer ovenfor veien. Også Eggbekken har lyspunkter i sjøørretbestanden enkelte år, men vanskelige oppgangsforhold under en traktorvei, og stadig økende nedslamming fra landbruk og deponi, gjør sitt til at sjøørreten sliter også her.

Søra fra Nordmyra og Søbstadmyra i bymarka

 Søra har egentlig vært Trondheim kommunes lengste sjøørretvassdrag. Sjøørreten kunne her vandre helt opp til bekkens spede begynnelse, ved den en gang så vannrike Nordmyra og Søbstadmyra oppe ved Huseby i bymarka, en strekning på over en kilometer. I dag produserer Søra nesten ikke sjøørret selv, men har sporadiske forekomster av både laks- og ørretunger i nedre deler nedstrøms E39. Dette er fisk som har svømt opp fra Gaula. Tross bedring i vannkvalitet, og flere restaureringsgrep i bekken, så synes de omfattende inngrepene og endringene i nedbørfeltet å gjøre det vanskelig å noen gang ha muligheten til å få tilbake en livskraftig bestand av sjøørret i bekken. Helt fram til midten av 80-årene sto det fortsatt igjen en liten bekkørret-bestand i Søra der det nå er anlagt skistadion. Dette var siste rest av den tidligere sjøørretbestanden. Når skistadion ble bygd, ble også Nordmyra og Søbstadmyra drenert og tørrlagt. Fra å vasse i vann til knærne i myra, kan man nå gå med sandaler over tørt land i området. Bekken mistet med dette det viktigste livsgrunnlaget for fisk, nemlig vann. I dag lever det ikke ørret i Søra oppe ved Søbstadmyra og Nordmyra. Målrettet naturlik bekkerestaurering på en liten strekning nedenfor Heimdal sentrum har likevel fått tilbake en liten, levedyktig bekkørretbestand i vassdraget. Dessverre når ikke sjøørreten disse områdene lenger.

Er tapet av sjøørretbekker i Trondheim årsak til nedgangen i sjøørretbestanden i regionen?

 Svaret på dette spørsmålet er sammensatt, og kan nok ikke besvares fullt ut enda. Av 20-30 talls sjøørretbekker i Trondheim, er det kun ett, kanskje to, vassdrag som i dag produserer noe i nærheten av det det som er naturlig for lite påvirkede kystnære sjøørretbekker i regionen. Flere mil med sjøørretbekker er dermed nede for telling som følge av inngrep og dårlig vannkvalitet. En må derfor være klar over at tusenvis av stor sjøørret skulle svømt omkring langs strender og bukter på Byneset, Trolla, Lade og Ranheim i Trondheim, med direkte opphav kun fra de omtalte bekkene og småelvene som er nevnt lenger oppe i denne teksten. Det skjer ikke lenger. En del av dette «lokale» bortfallet av sjøørret kan derfor knyttes direkte til reduksjonen i areal, arealkvalitet og dårlig vannkvalitet i Trondheims sjøørretbekker. Den statusen er ikke enestående for Trondheim. NINAs forskning og overvåking av denne problematikken i Gaula, Orkla og mange andre steder i Trøndelag viser akkurat samme bilde og tilstand.

Men, dette er nok bare en del av forklaringen og det store bildet. Sjøørreten lider av summen av alle belastningene vi har påført bestandene. For å forklare nedgangen i sjøørretbestanden for flere av de store elvene og regionen som en helhet, så har derfor svaret mange flere årsaker, der det som foregår i sjøfasen for sjøørreten, også er viktig. Her spiller både klima, næringstilgang, overfiske/fangst og andre faktorer inn. En viktig faktor i belastningsbildet er lus. Det er dokumentert år med kraftig oppblomstring av lus i ytre Trondheimsfjorden de siste tiårene, men evnen til å gjøre noe med dette problemet synes fraværende. Innføringen av et såkalt «trafikklys-system» som tillater vekst i oppdrettsnæringen selv om dette vil gi så mye som 30 % dødelighet av villaks på grunn av lus, viser tydelig at tiltakene er alt for svake. For sjøørreten tilsier også all kunnskap at dødeligheten på grunn av lus vil være vesentlig høyere enn for laks. Merkeforsøk viser videre at storvokst sjøørret fra Nidelva benytter områder så langt ute som Agdenes til beiting og oppvekst i deler av året. Dette er områder som vi vet har et høyt lusetrykk i perioder hvert eneste år på grunn av lakseoppdrett, og det naturlig å anta at sjøørret fra Nidelva vil få livstruende luseinfeksjoner der ute. I år med ugunstig klima og høyt lusetrykk, står derfor sjøørret fra Nidelva i fare for å dø der ute, men ingen ser det. Død sjøørret kommer ikke tilbake til elva. Alternativt kommer mye av fisken som ikke dør tilbake til ferskvann for å avluse seg, gjerne kort tid etter at den forlot elva, og veksten stagnerer. Dette er observert mange ganger de siste 5-10 årene. Fiskere i Gaula og Nidelva fikk oppleve dette bl.a. i 2014 og 2020, da store mengder små sjøørret med mye lus returnerte til de store elvene Gaula og Nidelva tidlig i juli (figur 2).

Figur 2. Prematur tilbakevandring av luseinfisert postsmolt (fiskelengder på 18-25 cm) av sjøørret fra Nidelva i Trondheim sommeren 2020 (t.v.) og i 2014 (t.h.). Fiskere forteller om stimer med «blank sjøørret i sildestørrelser» i nedre del av Nidelva disse årene. Lignende observasjoner ble gjort i Gaula i samme tidsperiode.  Foto: Morten Andre Bergan, NINA.

En har fortsatt til gode å få på plass god nok kunnskap om sjøørreten, dens økologi og ikke minst vandringer i fjordsystemene i Trondheimsfjorden, slik at nye biter kan falle på plass i puslespillet om sjøørretens liv og økologi. Først da får vi det endelige svaret på hvordan vi har greid å desimere bestanden i fjorden til så lave nivåer som i dag.

«Hvis sjøørreten kunne snakke»

Konsekvensen av den historisk lave sjøørretbestanden i regionen er at myndighetene har innført forbud for fiske etter sjøørret i elva under fiskesesongen. Fisket i sjøen etter sjøørret er nå også forbudt store deler av året. Som høstbar ressurs for allmennheten i regionen må vi dessverre betrakte sjøørreten som utdødd. Sjøørreten kan dessverre ikke snakke. Derfor må noen ta til ordet for den.

«Vær så snill… slipp meg ut igjen» syne jeg bør bli sjøørretens bønnfallende ord akkurat nå.

Flere og flere av oss, selv de mest hardbarkede «mat-aukfiskerne», har nå kommet til erkjennelsen av at hver eneste store eller lille sjøørret i live teller for de lokale bestandene våre her i Trondheimsregionen. Ørret og sjøørret er samme art, og som art er ørreten ikke truet. Den er fortsatt vår vanligste fiskeart, i ferskvann vel og merke. Men, det brenner et blått lys for ørretens flere tusen år gamle tilpassede livsstrategi, nemlig å svømme fra ferskvann til havet for å spise seg stor, for så å returnere til ferskvann igjen for å gyte.